VM i Canada: Elendig resultat - Nyttig erfaring!
Mitt første VM ble en gedigen resultatmessig nedtur, dessverre. Jeg trillet i mål til 25. plass og var over 17 minutter etter svenske Alexandra Engen som vant. Ingenting fungerte og jeg merket allerede etter 100 meter at kroppen var helt død og at det ikke nyttet å presse seg.
Allikevel valgte jeg å fullføre, da det tross alt deles ut mange UCI-poeng. Selv om man har en svart dag er det viktig å tenke framover. Disse poengene hjelper meg tross alt til bedre startposisjoner neste år.
Denne sesongen har vært en eneste lang opptur for meg, men VM har vært en nedtur. Jeg kom til Canada i knallform og hadde en helt rå trening i løypa fredag, dagen etter ankomst. Alt fungerte optimalt - både teknisk og fysisk. Tenkte; "Oj, dette blir gøy!" På kvelden var jeg i skyene, trivdes godt sammen med resten av gjengen og fikk snakket lenge med Ronny hjemme. En av de rådene jeg fikk av han var å ta det rolig dagen etter og bare kose meg. Ble rådet til å ikke sykle for mye i løypa, og i alle fall ikke den steinete nedkjøringen som jeg kjørte godt dagen før, da den krever fullt fokus og konsentrasjon for å mestre.
Lørdag kjørte jeg rolig og koste meg i løypa som planen var, men trosset meg selv og rådene jeg hadde fått og sette utfor steinpartiet. Var ikke fullt skjerpet og tenkte at dette er lett, med det til resultat at jeg valgte litt feil linje og tryna skikkelig. Ble vanvittig skremt, slo meg kraftig og ødela mye utstyr på sykkelen. Både styre, stem, sete og setepinne måtte kastes. Kroppen fikk hard medfart og psyken en alvorlig knekk. Jeg må innrømme nå i ettertid at jeg aldri kom meg over skaden og fallet. Løypa - Elisabeth 1-0! Jeg hadde så vondt etter fallet at jeg nesten ikke klarte å komme meg hjem til leiligheten. VM var egentlig over for meg, men jeg svarte allikevel alle som spurte at det gikk "bra". Du har liksom ikke lyst til å skuffe noen når opplegget og rammene rundt er så bra som de har vært her borte. Alle i støtteapparatet har stått på som helter for å hjelpe oss utøverne og lagt forholdene til rette for at vi skal kunne prestere. Noe uvant er det når man ikke er vant til et slikt opplegg på World Cup eller andre ritt, men en god opplevelse å vite at man får hjelp til viktige ritt i framtiden. Jeg vil derfor takke alle lederne med Steffen og Ragnhild i spissen for det dere har gjort for meg.
Fram til VM-starten var det egentlig bare tid til å slappe av og forsøke å lege skadene så godt det lot seg gjøre. Jeg fikk god hjelp av Gunn Rita til å finne en fysio som kunne behandle skadene, men jeg kjente at kroppen ble tappet for energi ettersom dagene gikk. Det har i tillegg vært svært varmt her de siste dagene, så det har blitt så som så med nattesøvnen. I sum tror jeg altså at skaden, psyken og varmen er årsaken til at formpila har pekt rett nedover den siste uka. Følte meg helt kokt under rittet og det var ikke nubbsjans! Bena ville ikke...
Etter rittet har jeg vært svært skuffet og trengte å komme meg litt unna. Ronny og jeg dro derfor til Quebec for en bedre middag og litt avkobling. Tror det er en av de koseligste kveldene jeg har hatt, og byen er kjempefin. Godt å være litt turist også.
Nå er jeg hjemme igjen. Skuffelsen slipper sakte, men sikkert taket og det skal bli godt å kunne jobbe mot nye mål. Sesongen er ikke over, og jeg gleder meg allerede til ritt i Danmark kommende helg.
Jeg lover å komme sterkere tilbake!
//Elisabeth
