Waterloo mellom R og L

Hypothermia er vel det latinske ord. Nedkjølt på norsk. Ordentlig nedkjølt.
Et døgn etter opplevelsen kan jeg nesten ikke tro at jeg måtte bli kjørt til mål. Men når jeg ser på NRK's reportasje så husker jeg.

Først av alt vil jeg gratulere Hard Rocx guttene til deres kjempe prestasjoner!!! Råe gutter på råe sykler.

Birkebeinerrittet er årets "viktigste" ritt, det rittet jeg gruer meg mest til.
Birken krever selvtillit og fokus.
I uken før rittet var følelsen og formen ikke særlig bra, men dette ble bedre på fredagen. Felles med klubbkameratene mine kjørte jeg i Minibuss fra Geilo til Rena. Sykkelgruppen hadde ordnet kjempefin overnatting ikke langt unna starten. Atmosfæren var avslappet og forberedelsene gikk uforstyrret foran seg. Lørdag morgen følte jeg meg faktisk bra. Med en positiv innstilling og vær betingete forhåndsregler ville jeg angripe veien fra R til L.
Ved oppvarmingen møtt jeg Pia Sundstedt (vi har deltatt på en del ritt sammen nå). Pia er alltid blid og søt. Etter jeg fortalte at jeg var bekymra for kulden fordi jeg sliter med å bli nedkjølt så sier hun: alle gjør det, det er psykisk. Ok, tenkte jeg - jeg SKAL ikke bli nedkjølt, dette går bra! Jeg hadde jo smurt meg inn med masse varmekrem, tatt på meg ullsokker, sko overtrekk, ullundertøy, lange bein, vindtette armer og vindtett vest over trøya.
Ved starten så jeg at noen av de andre jentene hadde mye mindre på. Jeg vurderte da å ta av vesten, men beholdt den på - for sikkerhets skyld.
Starten gikk ikke fort - vanlig for damefeltet i Birken. Jeg lo foran og dro et godt stykke. Pia kom frem til meg og snakket litt med meg før hun stakk av. En gang skal jeg klare å holde følge når hun gjør det!
Rittet hadde begynt. Jeg kom først (etter Pia) ned utforkjøringen, Linda passerte meg kort tid etter det og jeg valgte å la hun være først inn i terrengpartiet. Der var det selvfølgelig veldig mye søle og jeg fikk "chain-suck" på rekke og rad med en gang. To tråkk fremover, et tråkk bak mesteparten av veien. Måtte hoppe av sykkelen mange ganger for å få kjeden ditt den skal. Frustrerende. Linda Larsen og Heidi Sandstø hadde da klart å stikke av. Ikke bra.
Jeg havnet etter hvert i en gruppe bestående av 6 damer. Vi begynte å jobbe sammen så godt vi kunne (her var det dessverre ikke alle som bidro).
Alle ble kalde. Sludd på fjellet, vind og regn. Overkroppen min mistet følelsen etter hvert, men beina mine var fortsatt forholdsvis ok. Jeg begynte å hyperventilere i utforkjøringene og fikk ikke pulsen opp igjen i motbakkene, selv om jeg klarte å holde følge med de andre. I rosinbakken gikk det også greit, men jeg begynte å skjelve selv om de gikk oppover. Kreftene forsvant og like før den siste toppen i løypen måtte jeg stoppe og be noen tilskuere å ta av meg sekken, ta ut vindjakken min, ta den på meg og sette på sekken min igjen. En dame valgte å ringe til arrangøren og melde ifra om en nedkjølt syklist med startnummer 508 som likevel ønsket å fortsette. En annen dame stappet i meg en banan og tørket snørret fra nesen. Jeg "hoppet" på sykkelen igjen, takket for hjelpen og syklet videre.
I utforkjøringen på asfalten ristet hele sykkelen fordi jeg skjelvet så mye. Jeg mistet fokus og det føltes som om alt forsvant. Bevisstheten, kroppsfølelsen, koordinasjonen. Jeg MÅTTE stoppe. I en innkjøring der det sto flere tilskuer datt jeg til sist av sykkelen. "Jeg trenger hjelp" ... Det skjønte de fem karer med en gang. De kastet en teppe over meg og prøvde å rubbe meg varm igjen. En av guttene ringte arrangøren og ga beskjed om å hente meg. Det tok sin tid til bilen kom, men jeg var virkelig i beste hender. Alle muskler hadde dratt seg sammen og jeg skjelvet som aspeløv. Flere tepper ble hentet og plutselig kom en av de særdeles hyggelige gutter med en kopp med varm sjokolade! Jeg prøvde å ta imot den men siden jeg ikke klarte å kontrollere skjelvingen havnet store deler av sjokoladen på det fine teppet. Beklager så mye! Jeg er så veldig takknemlig for den hjelpen jeg har fått av dere! Jeg prøvde å huske hva den gjengen kalte seg, men det ble bort. Guttene hadde syklet Fredagsbirken og leiet hytten der ved veien. TUSEN TAKK!!!

Takk til Team Carl Evensen - jeg ble virkelig glad i dere!

En funksjonærsbil kom etter hvert og både sykkelen min og jeg fikk skyss. Turen til Lillehammer tok lang tid, over en time, selv om veien ikke var så lang. Det ble plukket opp flere nedkjølte syklister.
Tini som hadde ventet i evighet hadde baggen min klar slik at jeg kunne ta en varm dusj.
Hva kan jeg si. Jeg er skuffet, men det var ingenting jeg kunne gjort (annet enn å ta på mer klær før starten).
Å bli såpass nedkjølt har jeg ikke lyst å oppleve flere ganger! Det var skummelt.

Igjen gjelder det å se fremover. En gang skal det bli full klaff for meg i dette rittet!

I dag vasket jeg sykkelen. Bremseklossene er helt borte ... husker ikke at jeg bremset så mye!?

Hilsen,
Hard Rocx Nina