Solo i Birkebeinerrittet

Årets viktigste ritt og mål, nemlig Birken er gjennomført. Og det var store forventninger til at jeg skulle gjenta fjorårets suksess med "først over fjellet" og klasseseier i 45-49.

Hele uka i forkant av Birken har jeg vært på sykkelen senest kl 0630 for å omstille kroppen til start kl 0700. I tillegg kjørte jeg et bra 1 times ritt forrige helg, hvor formen var glimrende. Jeg var altså godt forberedt, og klar til dyst.

Ut fra start gikk pulje 1 i moderat tempo, og fra undergangen etter ca 2 km var jeg helt i front. Det var ingen som hadde ønske om høy fart, og jeg fikk inntrykk av at alles fokus var rettet mot meg og hva jeg hadde av planer. Dette bidro til at jeg måtte sette farten selv. Allerede på asfalten før bakken begynner til Skramstad satte jeg inn et rykk, og da var det plutselig et par stykker som ville være med på farten :o) passet meg glimrende. Etterhvert som disse følte de hadde kjørt nok overtok jeg inn i bakken, og satte inn et skikkelig rykk. Beitmyren fulgte på hjul, og jeg fulgte raskt opp med ytterligere en kraftig fartsøkning for å strekke feltet og evt komme fra med kanskje en av rytterne i pulja. Jeg fikk da en 20 meters luke, og bestemte meg for å legge inn litt ekstra krutt for å skaffe en solid luke opp til Skramstadsætra. Det viste seg i ettertid at jeg fikk drøyt minuttet, men jeg kjente at det kostet. Jeg kjørte ca minuttet raskere opp sammenlignet med i fjor.

Nå var det bare å jobbe med tråkket, og søke fart samtidig som jeg ikke tok sjanser ned Djuposet og gjennom terrenget. Første bakken opp Djuposet klarte jeg faktisk å sykle, men da jeg kom opp møtte jeg et gjørmehav, som bidro til at jeg måtte av sykkelen og løpe lengre partier for første gang gjennom mine 15 ritt.

På Bringebu fikk jeg første langing av min gode kamerat Jan Egil Andresen, og det viste seg at luka nå var blitt ca 2 minutter uten at jeg visste dette før jeg kom til Kvarstad. Nå var det bare å jobbe maks da jeg visste at strekket fra Bringebu til Kvarstad ville være avgjørende for om jeg skulle klare å holde unna da dette er skapt for høy fart og samkjøring. I ettertid viste det seg at det etterhvert var ca 15 ryttere, som jaktet på meg. Disse kunne ikke ha klart å organisere seg tilstrekkelig for på Kvarstad viser passeringene at avstanden var økt til 3,15 min.

Opp Kvarstadseterlia fikk jeg melding fra en motorsykkelfører om at jeg hadde et forsprang på ca 4-500 meter, og at det var ca 16-17 stykker som lå sammen bak. Det satte en kraftig støkk i meg, og jeg gravde dypt etter mere krefter for om mulig å kunne øke avstanden. Jeg vurderte da forspranget til å være ca 1,5 min.
Da jeg kom til rosinbakkene, fant jeg ny motivasjon i at bakker er min force. Jeg jobbet knallhardt med meg selv til tross for at jeg kjente meg tung i låra. Like før Storåsen kom kamerasykkelen forbi, og de antydet en luke på ca 2 min.

Her var det bare å holde trykket oppe! Ned fra Sjusjøen kjørte jeg særdeles kontrollert i terrenget, samt på den hullete Sjøsæterveien, for å unngå punktering. Skal si det var en lettelse å se Ballettbakken, og høre speakeren som annonserte min ankomst. Yes jeg klarer det, fokus fokus tenkte jeg. Kjørte Ballettbakken i relativt stor fart, og etter hoppbakken bremset jeg ned hele stien for å unngå det minste uhell. Det var en gledelig overraskelse å observere at vi ikke skulle gjennom det samme gjørmehavet på jordet, som møtte oss i fjor. Så glad så glad, og så sliten. Følelsene presset på, ikke minst fordi jeg var så utmattet og sliten, men også fordi jeg hadde klart et stort MÅL.

Jeg innfridde til tross for høy risiko om å bli innkjørt underveis. Litt motvind hadde kunne blitt en utfordring, men jeg tenker som så at da hadde det kanskje heller ikke vært så mange kjørevillige i det såvidt store feltet bak. Gleden blir tilsvarende stor når du klarer noe med risiko, men jeg hadde ikke forutsett at såvidt mange skulle jakte sammen på meg. I fjor holdt jeg litt igjen i tilfelle jeg ble innkjørt, mens i år satte jeg alt på et kort. Full gass fra start, bære eller briste ! Det holdt inn, men jeg kjente at det var mindre trøkk i avslutningen sammenlignet med i fjor. Men, "den som intet våger"....tenker jeg.

De 10 beste i klasse 45-49

1 Karlsen, Kjell Hard Rocx Racing Team 3.10.08
2 Beitmyren, Jan Olav Team Merida/Lørenskog CK 3.11.17
3 Kolstad, Frode Molde CK 3.11.28
4 Hanssen, Harald Kristoffer Sportsklubben Rye 3.11.45
5 Kindem, Erling Stavanger Terrengsykkelklubb 3.11.53
6 Talset, Bjørnar Sportsklubben Rye 3.12.02
7 Knudsen, Stig Andrè Norconsult/ Bodø CK 3.13.11
8 Bjerkreim, Terje Høland SK 3.13.14
9 Taksgaard, Tor Oppdal SK/ Nordea 3.14.03
10 Kjærnet, Roy O.B. Wiik AS 3.14.04

Hardrocx hadde en kjempebirk totalt sett,med flere klasseseiere, og spesielt Martin Haugo gjorde sitt livs løp med 7.plass i eliten - fantastisk gøy for en av "juniorene" på Hr med en voksen og uredd attitude ;-)

Ellers hyller jeg Thomas Knutsen som støtet fra alle i eliten opp til Skramstad, han tør og er kjøresterk !

Se også opp for min gode kamerat, og spillende fotballtrener i Løten, Rune Buer Johansen. Han kjørte på 3.11, og hadde slått tiden min om bakbremsen hadde virket på slutten. Han er på gang, og gir meg kraftig match når jeg kjører hardøkter - artig.

Til alle som leser dette: ikke glem styrketråkk fram mot neste sesong ;-)

Jeg retter også en stor takk til mine medhjelpere underveis, Øivind Lindahl, Jan Egil Andresen, Eskil Løkken,  Arnt Nyborg og Katarina Aas.

Les også:

http://www.kondis.no/kjell-karlsen-kontrollerte-i-m45.4812919-127697.html

http://www.kondis.no/kjell-karlsen-foerst-i-maal.4812921-127697.html

http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/article3787160.ece

http://www.langrenn.com/kjell-karlsen-i-maal-paa-31008.4812934-1743.html 

Sykkelhilsen fra Kjell